Hold bena hennes

Stemmen hans brenner seg vei gjennom hjernen, helt til den når det sentret som skaper ubehag og uro. Ikke igjen, tenker jeg - og forsøker å tenke på noe fint som har skjedd i løpet av dagen, eller gode planer for morgendagen. "Hold bena hennes, hun er klar nå" - jeg klarer ikke kjempe i mot, bildet på netthinnen kveler pusten min, og med ett er jeg kald og svimmel. Tårene fosser, alt man har lyst til er å ringe noen som kan være sammen med en. Men dette er min kamp. For jeg er som enhver vanlig person du har i omgangskretsen din. 

Det florerer med gode sitater på Facebook og andre sosiale media. Et av de som har festet seg er dette, "Be kind, for everyone you meet is fighting a battle you know nothing about". Det er så treffende. Vi har så lett for å sette oss over hverandre, mene og synse så mye om hva som er riktig for andre å gjøre. Men når alt kommer til alt, så vet vi faktisk ingenting annet om hverandre - enn det som blir formidlet. Jeg kjenner mange hverdagshelter som er utsatt for omsorgssvikt og seksuelle overgrep og voldtekt. Noen er narkomane. En gruppe mennesker som ofte blir stigmatisert. Andre er uføretrygdet, også en gruppe som gjerne blir stigmatisert. Noen er innlagt på psykiatrisk sykehus og andre er som meg, tilsynelatende resurssterke mennesker - med rak rygg og en hjelpende hånd til venner og familie. Når jeg får kommentaren om at jeg ser litt bleik og sliten ut, og at det kanskje er på tide å slappe av litt, så svarer jeg at det bare har blitt noen sene kvelder. Og at det ordner seg nok med en god helg! 

Jeg forteller ikke om stemmen hans, og bildene som enkelte netter stjeler all nattesøvn. Jeg forteller ikke om frykten for at han plutselig skal stå i døråpningen, klar for å ta seg til rette igjen. Hvorfor gjør jeg det ikke, lurer du kanskje. Hvordan kan jeg? Er mitt motsvar. Hva ville du sagt til meg? I kveld kjenner jeg meg sliten. Jeg er sliten fordi jeg lever dobbelt. Et liv verden ser, men med en usynlig indre kamp, som krever så alt for masse i perioder. Jeg var 9 år den gangen han mente jeg var klar for han. Og jeg husker fortsatt stemmen, luktene og lydene - og den enorme smerten i kroppen før alt ble helt svart. Min kamp. 

Når jeg går forbi folk på gata, så har jeg det i bakhodet at personen jeg passerer, kan kjempe samme kampen som meg - eller kampen mot sykdom eller fortvilelse. Så jeg møter blikket, og spanderer et lite smil som jeg håper signaliserer: jeg ser du er her på gata, du er en del av flokken - du er verdt noen sekunder av min tid i form av et blikk og et smil. Uavhengig om du er arbeidsfør, rusavhengig osv. 

Har du opplevd seksuelle overgrep; snakk med noen! Vær så snill :) Det er mange der ute som vil lytte! - og som tror deg!

________________________________________________________________________________________________________________________________

#seksuelleovergrep #overgrep #minner #tavarepåhverandre #omsorg #respekt 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mari

Mari

0, Oslo

Bak masken. Ned en sklie. Og der, der er hjerte. Det banker, livet har en voldsom kraft. Vi er alle mer enn et smil. Jeg er student på høgere nivå, aktiv og smilende. Det er det verden ser. Kanskje ingen leser denne bloggen. Drivkraften er ikke lesere. Motivasjonen ligger i behovet for å formidle en erfaring. Voldtekt. Hjelpeapparatet. Kampen!

Kategorier

Arkiv

hits